13 / 16
meldte meg, og sa til slutt opp jobben.
Jeg reiste hjem til hjembyen min og la
meg i senga på rommet i måneder. Jeg
var kun ute på korte turer i butikken for
å handle røyk og litt mat. Ting ble ikke
noe bedre selv om jeg var i rehabilite-
ring flere ganger. Det var etter mitt
første opphold i rehabilitering at jeg
begynte å ruse meg og å begå krimi-
nelle handlinger. I fjorten år var det ut
og inn av fengsel. På det verste var det
bare fire dager mellom endt soning og
nytt fengselsopphold. Før jeg fikk
§12-soning var det mange korte dom-
mer, den lengste på 8 måneder. En stor
del av problemet disse 14 årene var at
det under soningen ikke ble tatt tak i
ting jeg mente det var viktig å få orden
på. Jeg hadde stort sett et sted å bo,
men hadde ingen framtidsplaner, ingen
jobb, ingenting å gå til, kun sosialstønad.
Når jeg kom ut igjen endte det alltid
opp med at jeg rusa meg og begikk nye
kriminelle handlinger. På rådhuset ble
de lei av meg når jeg gjentatte ganger
brøt meg inn, og siste gang ble jeg fun-
net i matboden hvor jeg forsynte meg
av godsakene. De daglige rutinene og
vanene i fengsel skapte ingen forand-
ring for meg, ingen ny motivasjon, eller
håp om en bedre framtid.
«Man hvordan hadde det seg at
§ 12-soning ble noe du kunne tenke
deg?» spør Lise Christoffersen.
Jo, før jeg skulle inn i rettsmøtet i for-
bindelse med min siste dom, hadde jeg
vært en tid ut og inn hos Guts. Proble-
met var at hver gang jeg fikk penger
mellom hendene så sprakk jeg og ruset
meg. Dette pågikk i lengre og kortere
perioder over et par år. Før dette siste
rettsmøte hadde jeg vært noen måne-
der på Guts, da snakket vi om mulighe-
ten for å gjennomføre § 12-soning.
Dette ble det søkt om i retten, og jeg
fikk dette innvilget. Jeg fikk en dom på
9 måneder som skulle sones hos Guts.
«Hvordan var denne type soningen for
deg da?»
Jeg visste jo at hvis jeg fant på noe tull,
bar det rett inn i fengsel igjen. En
sprekk nå følte jeg fikk større konse-
kvenser enn tidligere. Om det var reelt
eller ikke er egentlig uinteressant, for
meg rent psykologisk så var det det.
Denne muligheten ga meg ny motiva-
sjon, og jeg fikk hjelp og tid til å tenke
annerledes om tiden framover. Jeg
var med på uteaktiviteter på gården,
vedgruppa, eller andre gjøremål ute.
Jeg fikk lyst til kanskje å ta opp igjen
noe utdannelse, eller kanskje få meg
en jobb igjen. Jeg har riktignok fått
ung-ufør, men lysten på å ha noe
meningsfylt å gå til hver dag, og
troen på at jeg kunne klare det, kom
tilbake. Jeg er litt usikker på hva det
blir til enda, men håpet og troen på
en mer positiv framtid er der. Jeg
hadde ikke en eneste sprekk under
soningen, og har ikke hatt det etter
heller. Må bare kalle dette en liten
seier, sier «Øyvind» og smiler godt.
«Så framtidsutsiktene har endret seg
og du vurderer kanskje å studere
igjen?»
Ja, tanken på det jobber jeg med nå.
Ser muligheten for å kunne klare å
gjennomføre det. Litt usikker på hva
enda, men kan også tenkes at en annen
dagaktivitet blir like aktuell. Tenker
også på om jeg skal etablere meg på
et nytt sted og bygge nytt nettverk.
Har heller ikke hatt kontakt med familie
de siste 14 årene. Fikk beskjed av min
mor at «ta kontakt når du er ferdig med
alt dette», og det er nå 14 år siden.
Vurderer å sette meg ned å skrive et
brev til dem. Fortelle litt hvordan det
har gått det siste året, og at jeg nå har
det bra. Begynne å ta opp kontakten
igjen. Litt «skummelt», men jeg jobber
med tanken om å gjøre dette.
Lise Christoffersen fra arbeids- og
sosialkomiteen og Kari Henriksen fra
justiskomiteen på Stortinget, takket
«Øyvind» for den gode og åpne sam-
talen de hadde hatt. De syntes det var
veldig interessant å høre de positive
virkningene det hadde vært for
«Øyvind» å ha § 12-soningen
på Guts.
Vi på Guts ser også andre solskinns-
historier fra beboere som har hatt
§ 12-soning hos oss. Vi synes dette
er en fin mulighet for brukerne. En
mulighet som gir tro og håp på en posi-
tiv forandring i livet, og en tid å kunne
ta tak i viktige livsforvandlende forhold.
Vi håper våre folkevalgte politikere
prioriterer og utvider dette tilbudet
framover, i tillegg til å øke satsning
på rusomsorgen i landet vårt.
«
Denne muligheten ga meg
ny motivasjon, og jeg fikk hjelp
og tid til å tenke annerledes
om tiden framover
»
EN HJELP PÅ VEIEN MOT EN RUSFRI HVERDAG
13