7 / 94
Først av alt vil vi benytte anledningen til å gratulere Nasjonalmuseet med
Karin Hindsbo som ny direktør. Hun har fått og tatt på seg et stort ansvar
som vi i bransjen kommer til å følge tett i tiden fremover – for som hun sier
til Dagbladet: «fjellene bør passe seg, for snart skal kunsten ta oppmerk-
somheten.» Vi er veldig glade for slike høye ambisjoner.
Nasjonalmuseet har som kjent et ansvar for å samle kunst fra flere tids-
epoker, også samtiden, men som avtroppende direktør Audun Eckho sa
til Kunstkritikk i 2010: «Jeg synes det er naturlig at vi ikke alltid og
nødvendigvis er de første til å oppdage enkelte friske unge kunstnere, selv
om vi bør fange opp de betydeligste tendensene etter en viss tid.».
Eckho ble også referert til i 2016 ved utarbeidelse av museets lang-
tidsplan: «vi legger vekten på ‘viktige’ norske kunstnere, både gjennom
løpende ervervelser av ny kunst og som retrospektive supplement. De
innkjøpte kunstnerne bør ha ’jevnt god kvalitet’. Vi mener dette fremstår
som en fornuftig strategi overfor den yngste kunsten. Da vil kunstneren
ofte allerede ha bygget seg opp et omdømme og et marked ved å omset-
tes i annenhåndsmarkedet.
Vi hører jevnlig om at kunstnere og gallerister skjelver i buksene når
auksjonshusenes kataloger lander i postkassen. Vil det være noe til salgs
av kunstneren eller en av galleriets kunstnere? Og vil i så fall verket være
verdivurdert lavere enn verket opprinnelig ble solgt for i førstehånds-
markedet? Vi kan forstå at kunstnere kan oppleve det som ubehagelig å
se at verdien på kunstverket har falt siden det ble solgt fra gallerist i første
omgang.
På den annen side burde ikke dette være noe å bekymre seg for. Det viser
at mange som samler på kunst er villig til å støtte kunstnere og gallerier
direkte selv om «markedsprisen» som sådan ikke ser ut til å forsvare
prislappen. Å kjøpe fra galleri handler om mer enn bare pris. Auksjons-
markedet er simpelthen en annen type salgskanal, og prisene her er ikke
nødvendigvis noen ren indikasjon på hva som er kunstnerisk kvalitet. Vi
mener at auksjonsmarkedet er det eneste reelle marked. Her er det tilbud
og etterspørsel som rår. Den riktige prisen er den noen er villig til å betale.
Annenhåndsmarkedet møtes altså ofte med frykt og påstander om
dumping av priser når kunstverk gjøres tilgjengelig for salg for ned mot
halv pris av hva de kostet opprinnelig. Det som kanskje først og fremst
foregår når vi ser slike negative reaksjoner blant kunstnere og gallerister er
at det avsløres hvordan markedet for kunst i Norge fremdeles er det som
i økonomiske termer kalles ineektivt. Oentlige midler utgjør en svært
stor del av norsk kunstøkonomi, og dette bidrar til en rekke skjevheter i
markedet. Oentlig støtte i form av stipender, vederlag og utsmyknings-
oppdrag har lenge gjort at mange norske kunstnere ikke er avhengig av
salg for å overleve.
Vi mener man bør se annenhåndsmarkedet som noe konstruktivt. For
eksempel vil høyere priser i her på sikt også gi høyere priser i førstehånds-
markedet. Uten et annenhåndsmarked blir det heller ikke noe til første-
håndsmarked. Mange samler for å investere. Hvis ingen er interessert
i å kjøpe kunstverket for en god pris i annenhåndsmarkedet vil vi ikke
oppleve at det var en god investering i førstehåndsmarkedet. Et sterkt
annenhåndsmarked er derfor i alles interesse. Fraværet av et sådan kan
ikke auksjonsmarkedet klandres for enn så lenge produksjonen av kunst i
Norge i første om gang overgår etterspørselen.
Utenfor Norge ser vi at mange frykter annenhåndsmarkedet av helt andre
grunner. De siste årene har såkalt «flipping» vokst til å bli et av de store
gallerienes største problemer. Her er situasjonen den motsatte av den
norske og basert på at etterspørselen er større enn tilbudet slik at de få
samlerne som får kjøpe kunst av de mest ettertraktede kunstnere kan tjene
store penger på umiddelbart å selge disse videre på auksjon. I Norge er
det imidlertid kun et fåtall kunstnere, om noen, som foreløpig har et slikt
marked. Uten å ønske oss mot en slik situasjon, kan vi uansett si at det nok
ville være en styrke for kunstmarkedet generelt dersom forholdet mellom
tilbud og etterspørsel endret seg noe også her. Dermed ville også norske
kjøpere av kunst i førstehåndsmarkedet i flere tilfeller oppleve at samlingen
steg i verdi.
Blomqvist Kunsthandel ønsker generelt at den norske kunstøkonomien
skal vokse seg sterkere og mer bærekraftig, og her mener vi at et sterkt og
eektivt annenhåndsmarked vil være av stor betydning.
Vi ser frem til auksjonen 21.mars. Der kommer flere arbeider som vi har
stor tro på, også som mulige investeringsobjekter. Lykke til med et godt
kjøp – og salg.
SAMTIDSKUNSTEN I ANNENHÅNDSMARKEDET
ANNA T. HAMMER
Daglig leder
Blomqvist Kunsthandel